Å være redd er vondt - fryktelig vondt. J fikk ubedt besøk i natt - noe j hadde frykta ville skje siden j flytta inn hit. J har aldri likt å bo på bakkeplan - muligheten for at noen kan banke på ruta i mørket er min største frykt og i natt skjedde nettopp dette. J sover på et lite rom og hodet er så godt som rett under vinduet. Å våkne av at noen banker på vinduet rett over hodet ditt midt på svarte natta er forferdelig! Og når vedkommende fortsetter å banke i en halvtime mens du sitter dønn stille kliss oppi hjørnet av senga og håper hjertet ikke slår så hardt at han kan høre du er der inne, da er d ikke morsomt lenger. Fotsporene i snøen utenfor vinduet er store - og d j klarte å se gjennom persiennene var en stor mann med mørk jakke og maske eller maling i ansiktet. Er d rart man blir redd?? Selv om politiet kunne berolige meg med at de ikke fant noen rundt huset, klarte j overhode ikke slappe av etter at de dro. Sov ikke et sekund og klarte ikke slutte å skjelve. J forsøkte flere ganger å ta meg sammen, men ikke snakk om! Selv ikke på jobb i dag var j rolig.
Nå er j hjemme igjen. 2 timer til Stine kommer hjem fra jobb og j beveger meg ikke ut av stua før hun er på plass. Å, forbanna idiot som skremmer meg på den måten! Aner ikke hvem d kan være og d gjør alt så myemye verre...
Tosken skal ha gått opp steintrappa til venstre - soverommet mitt er d første av de små vinduene...
Mitt rom til høyre, Stines til venstre
Ikke så vanskelig å bli sett...
Ikke så vanskelig å se inn.....:(
Nå er ikke j kjent for å være den tøffeste jenta i gata, så slike opplevelser følger meg alt for lenge. Hadde endelig i en alder av 33 lært meg å sove med lyset av og klarte også å være alene hjemme over natta uten for store problemer, men nå er vi tilbake til start - og j hater d!!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar